Utgaver: 
Søk
I Alexander den stores fotspor
Av Peter Sommer
De trasket av gårde 35 000 kilometer; fra Hellas hele veien til India og tilbake til Babylon. Da den makedonske kongen døde i en alder av trettito i 323 f.Kr., lå mye av den kjente verden under hans føtter.
Etter å ha studert hans kampanje i bibliotekene ønsket jeg å komme ut i marken for å se hvordan landskapet formet hans strategier og fastsatte reiseruten. Jeg bestemte meg for å organisere en ekspedisjon i Tyrkia, følge i hans fotspor fra byen Troja til området for slaget ved Issus. Hvilken bedre måte da enn å gå de 3200 kilometerne til fots, i samme tempo som Alexanders 40.000 mann, og oppleve noe av det fysisk barske livet de stod overfor. Jeg ønsket å se ruinene av byene han besøkte eller angrep, og å søke etter gamle veier hvor soldatene hans hadde marsjert.
Tyrkia er et veritabelt skattkammer for de som er fascinert av Alexander. Første stopp bør være Istanbuls praktfulle arkeologiske museum. Der i all sin stolthet, står Alexanders sarkofag. Det var likevel ikke Alexanders egen kiste, i stedet tilhørte denne graven trolig Abdalonymus, en gartner som ble utnevnt som lokal hersker i Levanten av Alexander. I døden som i livet ønsket han å vise sin fortsatte respekt for sin herre, og derfor hadde han Alexander avbildet på sin grav.
Sidene, som er hugget i skinnende hvit marmor, er utsmykket med relieffer av kamper og jakt ladet med energi og eleganse. Den ene siden viser Alexander på jakten, et populært tidsfordriv blant den makedonske adel og en av Alexanders favorittfornøyelser. På en annen er Alexander i krig, sittende på sin tillitsfulle hest, Bucephalas, i det han rir over en fallen persisk soldat. Kongen selv, med sin hjelm formet som et løvehode, symbolet til Herkules, strekker sin høyre arm tilbake over skulderen med spydet klart.
Våren 334 f.Kr satte Alexander ut på sin episke ekspedisjon for å erobre det persiske riket. Da han seilte over Hellespont, moderne tiders Dardanellene, stoppet han for å ofre en okse og drikke en offerskål for å blidgjøre Poseidon og havet. Deretter, iført full rustning stående på forstavnen av skipet, og med en showmans instinkter, slynget han spydet i bakken og bekjentgjorde at kontinentet var erobret og dermed rettmesig hans.
Da jeg besøkte Troja, hvor turen min startet, følte jeg meg som mange reisende ved første møte med området, forvirret og litt skuffet. Det er ingen store gater med søyler belagt med marmor og mosaikk for å inspirere ærefrykt, i stedet må du la fantasien fly og la gamle myter oppta tankene dine. Dette er hva Alexander gjorde nesten umiddelbart etter ankomst til Lille-Asia. Han kledde seg naken, salvet seg med olje, og løp for å plassere en krans på graven til Akilles. Det var en symbolsk gest, den nye store kriger ga sin hyllest til sin egen helt, som hadde kjempet tusen år før Alexander (hvis det er noen sannhet i Homers historie om den trojanske krig). Der, etter å ha klatret opp til Athenes tempel, donerte han sin egen rustning og fikk i retur heroiske relikvier, inkludert Achilles' berømte femlags skjold, som skulle spare Alexanders liv under en beleiring i India.
Fotturen min startet i mars og mens jeg hutret meg vei gjennom snødekte åser i innlandet, var jeg svært takknemlig for måten jeg ble tatt imot på av landsbyboerne jeg møtte. De tok meg inn i tehusene sine, forsynte meg med varm kakao, og presenterte meg for et vell av smakfulle matretter. Jeg vandret sørover og nådde Ephesus. Mens man i Troja trenger en viss form for fantasi, krever denne byen ingen anstrengelser i det hele tatt for å bringe ruinene til liv. Selv om nesten alt som kan sees i dag er fra romertiden, da byen var hovedstad i provinsen Asia, var dette en viktig by hundrevis av år tidligere, da Alexander marsjerte gjennom.
I Alexanders spor besøkte jeg templet til Artemis, et av de syv underverkene i den gamle verden. Tilfeldigvis hadde templet blitt brent ned av en gal mann den natten Alexander ble født. I vår tid står templet ensomt og forlatt. Bare én kolonne reiser seg i full høyde over det myrlendte terrenget. Alexander tilbød seg å dekke kostnadene for gjenoppbyggingen av templet, med forbehold om at de ville tilegne det i hans navn, men innbyggerne i Ephesus avviste dette høflig fordi det ikke passet seg for en gud å gjøre ære på en annen.
Lengre sør nådde Alexander byen Halicarnassus, overdådig bygget av Mausolus, hvis grav, Mausoleum, ble vurdert som et av verdens syv underverker. Dette var også en sentral sjøforsvarsbase, okkupert av persere, som bemannet byens 6.5 kilometer lange festningsanlegg. Murene i Halicarnassus var riktignok store og sterke, men ble bygget til forsvar i en tidligere tid. For Alexander var utstyrt med en ny type våpen, en fjærbelastet katapult, designet av ingeniører ved hoffet til hans far, Philip. Den var utstyrt med sener fra dyr, og kunne utløse langt mer kraft enn noen hadde sett tidligere. Med disse katapultene kunne Alexander slå ned vegger, og bokstavelig talt knuse byer som sto i hans vei. I Halicarnassus gjorde han nettopp det.
Etter tre måneder nådde jeg Gordium. Beliggende like vest for Ankara, var dette hovedstaden i Phrygia, et kongedømme grunnlagt av Gordius i det 8. århundre f.Kr. og utvidet av hans sønn Midas, hvis legendariske "touch" gjorde alt til gull. Det var her et av de mest berømte øyeblikk i Alexanders karriere inntraff. Alexander ble fascinert av historien rundt en seremoniell stridsvogn som var avmerket på graven til Gordius. Vognens åk var festet med en knute ingen hadde vært i stand til å løsne. Det hadde oppstått en myte om at den som løsnet knuten ville bli Herre over hele Asia, og omgitt av en mengde tilskuere kjempet Alexander for å løsne knuten. I økende frustrasjon trakk han sverdet og kuttet gjennom den. Angivelig skulle Zevs selv ha godkjent Alexanders handlinger, for "det var torden og blink av lyn den samme natten".
Min vandring sluttet ved Iskenderun, nær grensen til Syria, en by Alexander grunnla i en markering av slaget ved Issus, hvor han hadde stormet gjennom rekkene av den persiske hær. Fire og en halv måned og 3200 kilometer etter starten fra Troja, kunne jeg nesten ikke tro at turen var ferdig. De mange eldgamle byene jeg hadde sett hadde festet seg i hukommelsen min, men det jeg vil huske best er den oppriktige vennligheten den tyrkiske befolkningen viste mot en sliten vandrer alene langt hjemmefra. Hver eneste dag ble jeg ønsket velkommen inn i deres hjem og overøst med vennlighet og gjestfrihet. Selv om dette var en kort affære, har jeg blitt, og vil alltid være, forelsket i dette landet - Tyrkia.
Profil:
I 1994 vandret forfatteren av denne artikkelen, Peter Sommer, 3200 kilometer gjennom Tyrkia i fotsporene til Alexander den Store. På veien ble han vilt forelsket i landet, dets gamle sivilisasjoner, og folket. Som arkeolog og produsent av dokumentarprogram har Peter gjort flere anerkjente Tv-serier for BBC, inkludert den prisbelønte "Tales from the Green Valley". Han driver nå Peter Sommer Travels, som spesialiserer seg på kulturelle turer og gulet-cruise i Tyrkia og Hellas. www.petersommer.com email: info@petersommer.com Tel +44 (0)1600 888 220
For å finne ut mer gå til Alexander the Great tour in Turkey
Har du kommentarer eller spørsmål angående denne saken, gå til vårt nye Forum http://www.ipb-magazine.com/nb/forum
Utgave 4